Jeg hater...

... mennesker som alltid går rundt å er konstant sur! Eller som er blid i det ene sekundet og rake motsettninga i det andre. Hva er poenget liksom? Jeg har selv vært gjennom mer drit enn de fleste de siste 5 åra men jeg lot det da faen ikke gå utover venner eller bekjente. Det er for meg helt absurd at man skal lage seg selv problemer med å være i ekkelt humør, synes synd i seg selv og rett og slett ikke eie et snev av selvrespekt! Enda værre synes jeg det er at personen(e) ikke selv innser hva som skjer med dem selv, hvilken felle de er i ferd med å falle i.

I det siste har jeg vært så glad at til og med folk på bussen ikke vet hva de skal sette blikket sitt på fordi jeg står å smiler som en tulling, fra øre til øre. Jeg sier fine ting til vennene mine, ønsker alle alt godt og prater masse med andre mennesker rundt meg. Men, så kommer jeg til det punktet da jeg plutselig får et stygt blikk-"hva er problemet ditt?" slengt mot meg, og jeg får følelsen av at JEG er idioten og har såkalte "issues". Da kjenner jeg det koker fra topp til tå, jeg får bare lyst å brøle vedkommende midt i trynet: "se til helvete å sett livet ditt i perspektiv, opprett en god dæsj selvrespekt og slutt å synes synd på deg selv i alle sammenhenger". Vi bor i verdens rikeste og beste land, vi har alt vi trenger og mer til, vi har venner, familie, skole osv. Bare jeg tenker på slike ting får jeg fram et smil jeg, hvorfor skape seg et så forbanna trasig liv bare fordi at sola ikke alltid skinner der man vil? Jeg sliter virkelig med å forstå slike ting! Jeg har ofte hørt at folk har en såkalt dårlig dag, men jeg kan faktisk ikke huske at jeg selv har hatt en skikkelig "dårlig dag" i mer enn 5 minutter (sett bort i fra noen episoder som ikke egner seg på trykk). Jeg mener det er viktig å se det positive i alt man gjennomgår i løpet av livet og prøve, uansett hvor vondt det måtte gjøre, å holde fokuset akkurat der. Ikke minst finner jeg det viktig og tørre å være egoistisk, tenke på seg selv og rett og slett drite i alt som prøver å bryte oss ned. Det vil alltid være motgang i livet og ingen sier det er enkelt, men om man tørr å gå litt inn i seg selv, være sann mot seg selv, lære å håndtere kritikk, ta vare på seg selv, unngå sjalusi og misunnelse, fokusere på motivasjon ikke resultater, respektere andre, ikke hate seg selv, tilgi og ikke minst være uselvisk, så finner jeg det ikke veldig vanskelig å kunne leve glad og fornøyd videre.

Jeg lurer av og til på om det meg det er noe galt med når folk oftere og oftere spør: "hvorfor er du så glad?". Hva for et spørsmål er egentlig det, er det noe galt i å smile eller le? Er det ubahagelig for vedkommende? Kanskje har han/hun så lite selvrespkt at han/hun ikke helt vet om jeg smiler som en slags "hån" eller om det bare er ren gede? Svarene finner jeg nok ikke med det første men en ting er helt sikkert:
Jeg kommer til å fortsette med å smile, være glad og hyggelig hver enesete dag. Det synes jeg du også burde prøve på:)

Du bestemmer selv hvordan vei livet ditt skal gå, den eneste som kan trykke på "stopp"knappen når noe går deg imot er du sjøl.

Jeg får aldri nok av positive minner & opplevelser!

Å ja! Noe jeg tenkte kom til å glede dere unødvendig negative mennesker litt ekstra på denne skjønne tirsdagen: KRISTINE OLSEN ER HERVED FORELSKA!! OG jeg smiler mer enn noen gang!

Ha en fantastisk tirsdag alle sammen!